Når det kjente blir ukjent - tanker om nye begynnelser
Det er noe merkelig med den dagen du pakker ned livet ditt i esker. Hver gjenstand som legges ned forteller sin egen historie - favoritt-tekoppen, bilder av barna, den slitte sofa-puten som har formet seg etter utallige kvelder med binging og ettertanke.
Jeg har tenkt mye på hva det egentlig betyr å "starte på nytt". Er det i det hele tatt mulig? Vi bærer jo med oss alt vi er, alt vi har opplevd, i ryggmargen og i hjertet. Kanskje er det nettopp derfor det føles så intenst å flytte - fordi vi må forsone oss med at det kjente landskapet rundt oss forsvinner, mens det indre landskapet består.
Det er som å være et tre som skal transplanteres. Røttene våre har strukket seg dypt ned i jorden der vi har stått, suget næring fra vennskap, rutiner, og de daglige rytmene vi knapt legger merke til. Når vi river oss løs, følger det alltid med noen jordklumper - minner, erfaringer, lærdom. Og det er kanskje nettopp disse jordklumpene som gjør at vi kan slå rot på nytt.
Men det er noe befriende også, i det å komme til et sted hvor ingen har forutinntatte meninger om hvem du er. Hvor du kan velge hvilke deler av deg selv du vil ta med videre, og hvilke du vil la ligge igjen som en del av det gamle landskapet. Det er som å få utdelt et blankt lerret, men med alle fargene og teknikkene du har lært deg gjennom årene fortsatt tilgjengelige i penselen.
Kanskje er det nettopp i dette møtet mellom det kjente og det ukjente at vi virkelig vokser. I spenningsfeltet mellom det trygge vi forlater og det usikre vi går i møte, ligger det et rom for nyskaping og selvoppdagelse som vi sjelden finner i hverdagens rutiner.
For til syvende og sist handler det kanskje ikke om å starte helt på nytt, men om å fortsette sin egen historie i et nytt kapittel, med blanke sider som venter på å bli fylt med nye ord, nye møter, nye oppdagelser.
